Den nåværende
verden og den
kommende verden
Av Egil Edvardsen
Bibelens tidsskjema er veldig enkelt. Kristi første komme var det første avgjørende tidsskillet i verdenshistorien. Det markerte et skille mellom Det gamle testamentets historie og Det nye testamentets historie. Kristi andre komme vil bli det andre avgjørende tidsskillet. Da vil «den nåværende verden/tiden» bli skilt fra «den kommende verden/tiden». Hele verdenshistorien er med andre ord orientert rundt Jesu to ankomster til verden. Vår Frelser står i sentrum for menneskehetens historie.
I Det nye testamentet er det vanlig å tale om to tider (gresk: kairos) eller to verdener (gresk: aion). Nå lever vi i «den nåværende tiden/verden». Når Jesus kommer igjen, innledes «den kommende tiden/verden».
•Mark 10,29-30: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden (gresk: kairos) som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden (gresk: aion) evig liv.»
•Ef 1,21: Kristus sitter ved Faderens høyre hånd i himmelen, «over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i denne tid (gresk aion), men også i den kommende.»
Dette er det verdensbildet og den tidshistorie Bibelen presenterer. Nå lever vi i «den nåværende onde tiden»
(Gal 1,4). Etter at Jesus har kommet igjen, vil det bli en ny og annerledes tid. Det er med andre ord bare disse to tidene ifølge Bibelen: «denne tiden eller verden» og «den kommende tiden eller verden».
•Luk 20,34-35: «Menneskene i denne verden (gresk: aion) gifter seg og blir giftet bort. Men de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verden (gresk: aion) og oppstandelsen fra de døde, de verken gifter seg eller blir giftet bort.»
Vi lever i de siste tider
En annen side ved Bibelens verdensbilde er at vi – akkurat nå – lever «i de siste tider» eller «i de siste dager». Disse uttrykkene gjelder hele den nytestamentlige tiden, ikke bare den siste korte tiden før Jesus kommer igjen. Endetiden begynte med Jesu første komme og varer helt til han kommer igjen for andre gang på den siste dagen.
I sin tale på den første pinsedagen siterte Peter profeten Joel og sa at Joels profeti om de siste dager ble oppfylt på pinsedagen. Det er helt tydelig av Peters tale at han trodde at han befant seg i «de siste dager».
•Apg 2,16-17: «Her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel: I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.»
Også Hebreerbrevets forfatter betraktet Jesu første komme som en innledning til «disse siste dager» eller «tidenes ende».
•Hebr 1,1-2: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen.»
•Hebr 9,26: «Men nå har han åpenbart seg én gang for alle ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer.»
Nøyaktig samme tanke finner vi hos apostlene Peter, Jakob og Paulus. Siden Jesus har kommet og fullført frelsesverket, befinner vi oss i de siste tider og de siste dager.
•1 Pet 1,20: «Han var bestemt til dette før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbart nå ved tidenes ende.»
•Jak 5,1-3: «Og nå, dere rike! … Dere har brukt endetiden til å samle skatter!»
•1 Kor 10,11: «Til oss er de siste tider kommet.»
Den samme forståelsen finner vi også i de lutherske bekjennelsesskriftene.
• «Deres majestet må velvillig ta til deg at nå i disse siste tider og dager, som Skriften taler om, er verden i ferd med å bli stadig mer ond og menneskene stadig svakere og ustødigere» (Augustana XXIII,14. Sitatet er fra den tyske utgaven, og oversatt til norsk fra The Book of Concord: The Confessions of the Evangelical Lutheran Church, Minneapolis, Fortress Press, 2000, s. 64).
• «Dette er de siste tider, da religionen, etter det Kristus har forutsagt, skal være i den største fare» (Apologien XII,126 – The Book of Concord, s. 208).
Historien går mot sin slutt
Ifølge Bibelen er menneskets historie lineær. Det betyr at vi befinner oss på en rett linje, som er styrt av Gud og som leder fram til et mål. Det som skjer i dag, er ikke en repetisjon av fortiden. Hver dag er et nytt steg framover mot den siste dagen. Jesus talte om verdens ende.
•Matt 13,39.49: «Høsten er verdens ende… Slik skal det gå ved verdens ende.»
•Matt 28,20: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
•1 Kor 15,24: «Så kommer slutten, når han overgir sin kongsmakt til Gud, sin Far, etter at han har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter.»
De gamle grekerne og mange andre gamle sivilisasjoner trodde på en syklisk historie. Det samme gjør østlige religioner som hinduismen og buddhismen. De tror at menneskets historie består av endeløse, repeterende sykluser, som ikke går framover mot en slutt. Menneskeheten går rundt og rundt i sirkler idet de gjentar tidligere generasjoner uten å bevege seg mot et mål.
I moderne eksistensialisme er historien verken lineær eller syklisk. Den er i stedet en tilfeldig rekke av meningsløse hendelser uten noe mønster. Derfor må hvert menneske skape sin egen mening med livet i hver deres egen individuelle eksistens.
Hvilket av disse verdenssynene gir mest håp? Vi forstår at det bare er det bibelske verdenssynet som kan gi mennesker håp for framtiden. Vi vet at Gud styrer historien ved sin allmakt og nåde. Vi vet at vi har noe godt å se fram imot. Vi er ikke som en mus som springer rundt og rundt i et hjul uten å bevege seg framover. Vi er heller ikke som en tomflaske som flyter omkring på havet og kastes hit og dit av bølgene og strømmene uten mål og mening. Vi beveger oss framover mot Guds store finale, vår Herre Jesu Kristi gjenkomst og opprettelsen av en ny himmel og ny jord.
•2 Pet 3,13: «Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.»
•Jes 65,17: «Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord.»
•Åp 21,1: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte.»
(forts. i Bibel og Bekjennelse nr 4-2017)